Gresk myte med rødrutete duker

SULTEN?: Smaksløkene lokkes inn av lovnaden på skiltet utenfor døren: «Extremely good food and atmosphere!». Sissel Flakne Strømme gjør sitt ytterste for å innfri.

SULTEN?: Smaksløkene lokkes inn av lovnaden på skiltet utenfor døren: «Extremely good food and atmosphere!». Sissel Flakne Strømme gjør sitt ytterste for å innfri.

Sissel Flakne Strømme brenner like sterkt for Pygmalion nå, 15 år etter åpningen. – Jeg sier som Edit Piaff «Je ne regrette rien» - Jeg angrer ingenting!

DET ER tidlig formiddag, men til tross for regnet som plasker ned på utsiden syder det av liv innenfor dørene til restauranten Pygmalion. Ikke et eneste bord er ledig. «Excuse me!» sier en blid stemme bak ryggen min og innehaver Sissel Flakne Strømme materialiserer seg i sidesynet med flere tomme tallerkener balanserende i hendene. «Åh, er det deg?» spør hun smilende, og unnskylder travelheten. En av de ansatte er blitt syk og hun trår til litt tidligere enn opprinnelig planlagt.

– Hvordan begynte Pygmalions historie? spør jeg da vikaren er på kommet og vi har tatt plass i Pygmalions for øyeblikket tomme selskapslokale, som befinner seg nesten vegg i vegg med restauranten.

– I ung alder bodde jeg i England i syv år, begynner Sissel, mens hun hviler albuene på bordkanten.

– Jeg elsket å sitte på de små, trivelige krypinnene av noen kafeer og drømme meg bort, mens jeg nippet til en cappuccino og kikket ut vinduet på folkemengden som fløt forbi. «Enn om jeg hadde hatt en slik selv, med teglsteinsvegger og rødrutete duker på bordene» fablet jeg. Det var jo helt utopi, men tanken ble likevel liggende der, helt bakerst i hodet.

 

MANGE ÅR senere, etter 30 år med arbeidsplass i norsk helsevesen bak seg, ble Sissel sykemeldt, lenge. Veien tilbake til arbeidslivet gikk via NAV og omskoleringstiltak, og Sissel funderte lenge på hvilken retning hun nå skulle velge.

– Som ivrig hobbyfotograf, og litt sped erfaring med bildeutstillinger, fabulerte jeg og en venninne om hvor fantastisk det ville vært å drive et lite galleri. Gjerne med en liten kaffekrok der folk skulle sitte og slarve mens strikkepinnene klirret.

En vakker dag, mens føttene slentret gjennom byen og praten om fremtiden gikk på høygir, passerte venninnene med ett det perfekte lokalet, så og si midt i hjertet av Bergen sentrum. 

– Kebabrestauranten som lå her var i ferd med å legge ned, og sånn litt på gøy gikk vi opp i andre etasje, til huseier KFUK, og banket forsiktig på for å forhøre oss. En time senere stod vi på gaten med ferdig underskrevet leiekontrakt i hendene.

Sissel småler av minnet, men det var skrekkblandet fryd som fylte henne den gangen. I en alder av 55 år skulle hun ikke bare begynne helt på nytt i arbeidslivet, hun skulle bli selvstendig næringsdrivende med ansvar for egen, og andres, arbeidsplass, og dertil tilhørende papirmølle.

– Jeg hadde et ti-timers etablererkurs bak meg, ellers var jeg helt blank. Men det hadde også sin fordel, for slik hadde jeg heller ingen innsikt i hvilke motbakker som eventuelt kunne dukke opp. Jeg gikk på med krum hals og løste flokene etter hvert som de kom.

 

10. JANUAR 2003, etter noen hektiske måneder med oppussing og klargjøring, åpnet Pygmalion dørene for sine første kundene. Konseptet var å ha gallerivirksomhet som hovedsatsing og så spe på med en kort men velsmakende meny av hjemmelaget mat, laget med økologiske råvarer, og servert i en trivelig atmosfære. Men konkurransen var stor. Vesle Pygmalion måtte lenge kjempe som en løve mot Goliat. Sissels kompanjong valgte å trekke seg ut etter noen år, mens Sissel hadde falt pladask, og med kjærlige hender formelig klorte hun seg fast.

– De første syv årene tigget revisoren meg om å legge inn årene, men jeg nektet. For å få meg ut herifra hadde de måttet bære meg, fastslår restauranteieren.

– Det var langt fra bare en gang at bedriften hang i den berømte tynne tråden, men på et eller annet underlig vis ble vi reddet hver eneste gang.

 

SAMMEN: Sissel og mannen Birger befinner seg ofte i sitt annet hjem – Pygmalion.

 

HUN SIER «vi», for etter at den noe oppgitte hoderistingen hadde stilnet, var det også andre i familien som sanset varmen fra Sissels hjertebarn. Sønnen sa opp fast jobb i forsikringsselskap for å satse i restaurantverdenen hennes, og mannen Birger ble også med på laget, som uvurderlig «handyman».

– Jeg hadde 12-16 timers arbeidsdager i årevis, med kjærligheten til Pygmalion som drivkraft. Det ble en livsstil, men jeg har aldri angret. Det har blitt akkurat som jeg drømte om, bare i en veldig mye større skala.

For nå, 15 år etter åpningen, er Pygmalion med sine smakfulle retter blitt et begrep å regne med i Bergens restaurantbransje. Byboere finner veien ved å følge de liflige duftene, turistene snuser den opp via ulike turistguider, og det vesle, koselige serveringsstedet sjarmerer dem alle.

 

TIL TROSS FOR at Sissel aldri har hatt noe ønske om å være sjef har Pygmalion per i dag 16 ansatte.

– Jeg er egentlig et dårlig sjefsemne. Jeg er ikke strukturert og streng nok. Men jeg har lært med tiden, og med mine mange greie og flinke kokker og servitører blir det bra likevel, roser Sissel.

Flere av hennes ansatte har sørget for å fylle sultne mager for Pygmalions gjester nesten like lenge som restauranten har eksistert.

– De kommer opprinnelig fra mange ulike land, og sammen skaper vi en uhøytidelig stemning med mye latter. En skal ha det kjekt på jobb, avgjør hun.

Selv nærmer Sissel seg 70 år, men fremdeles er hun å finne bak Pygmalions dører minst fire dager i uken. Mannen Birger er nå pensjonist, men befinner seg likevel også stadig, og helt frivillig, på Pygmalion. Nærmere bestemt på kjøkkenet for å bake kaker. Konseptet er nemlig fortsatt det samme som før – hjemmelaget, naturlig, og kortreist.

– Det er i overkant av 400 spisesteder i Bergen. Jeg er stolt av at vi har overlevd. At vi har holdt fast på fokuset på god, smaksrik mat har vært avgjørende.

 

BILER: Bildene på veggen i selskapslokalet til Pygmalion er det innehaveren selv som har fotografert. Damen med fotodille fant et rikt mangfold av motiver på et besøk i Havanna på Cuba.

 

AT HUN KAN karakteriseres som spesielt modig vil ikke Sissel være med på.

– Nei, jeg er ikke modigere enn andre. Men jeg er sta, og jeg har ikke så lett for å gi opp når jeg først vet hva jeg vil.

– Hvilke råd kan du gi andre som vurderer å realisere gründerdrømmene sine?

– En bør kjenne etter om en brenner sterkt nok for konseptet sitt. Det bør ikke på noe måte være tanken på penger som er drivkraften, men gleden av å skape noe for seg selv. Vær forsiktig økonomisk og trygg bedriften din med å spare opp litt å ha i bakhånd om det kniper i perioder.

Sissel var godt voksen da muligheten bød seg, og den drevne restaurantdriveren mener at det aldri er for sent å oppfylle drømmene sine.

– Se målet for deg. Vær løsningsorientert, tålmodig, og kreativ, og ikke heng deg opp i utfordringer som dukker opp. Det kan ta tid å etablere seg så en god porsjon tålmodighet vil nok også trenges.

 

– HVA VAR den største overgangen fra å arbeide på sykehus til å være innehaver av en restaurant?

– At det var slutt på alt som var trist og leit. Jeg hadde lenge arbeidet blant alvorlig syke barn og hadde stadig tunge opplevelser i jobbsammenheng. På Pygmalion var jeg omgitt av mennesker som kom hit for å ha det hyggelig. Det ble en helt annen setting som gjorde meg veldig godt.

Som fysioterapeut var Sissel vant til å ta på mennesker, og hun klarer fortsatt ikke å frastå fra å legge en hånd på skulderen til besøkende om det faller seg slik.

– Forskjellen er at jeg ikke lenger trenger å helbrede dem, sier hun smilende.

– Hvorfor navnet Pygmalion?

– I gresk mytologi var Pygmalion en dyktig billedhugger. Ifølge sagnet formet han en kvinnestatue så yndig og vakker at han forelsket seg hodestups i henne, og han ba til gudene om at hun måtte bli levende. Drømmen hans ble oppfylt, og det ble min også.

Bor det en gründer i deg også?

Vi hjelper deg i gang!

Se kursene vi tilbyr